Barna som aldri kom hjem

20.11.2024

El Aouina, Tunis, 20 november 1949, kl. 02.20 

Den nordafrikansk novembernatten omkranser El Aouina flyplassen i Tunis. Et Douglas DC-47A, også kalt Dakota, med nasjonalitetsmerke PH-TFA er klar for avgang.
28 små passasjerer er på vei inn i det nederlandske flyet. Engstelige, jødiske barneøyne søker i mørket etter mor og far. De trår forsiktig opp flytrappen og inn i flykabinen.
Flyvertinnene er byttet ut med tre sosialarbeidere. Norske Lise Schwartz-Jensen-Jensen, og de to jødene Miriam Zaioutz og Cohen Coudar skal sørge for at barnepassasjerene er trygge på sitt livs første flyreise. Barna er fra 7–12 år.

I cockpiten er kaptein Lodewiijk Johan Frouws og hans besetning klare for takeoff. Sammen med styrmann Arie van de Touw, radiotelegrafist Max Westenberg og flymaskinist Klaas Hermanus Stukje gjennomgår kapteinen normale avgangsprosedyrer.
Flymannskapet har hatt ei stri uke. I løpet av fire dager har de vært i luften mer enn 39 timer. Foran seg har de en flytur som er beregnet til godt over 12 timer.
Men kaptein Frouws er en erfaren mann. Han har blant annet 5000 timer bak seg som militærflyger i Indonesia.

28 små passasjerer er på vei inn i det nederlandske flyet. Engstelige, jødiske barneøyne søker i mørket etter mor og far. De trår forsiktig opp flytrappen og inn i flykabinen.
Flyvertinnene er byttet ut med tre sosialarbeidere. Norske Lise Schwartz-Jensen-Jensen, og de to jødene Miriam Zaioutz og Cohen Coudar skal sørge for at barnepassasjerene er trygge på sitt livs første flyreise. Barna er fra 7–12 år.

Opprinnelig avgangstid var 02.00. Men flyet er forsinket på grunn av at det lengre tid å få barna om bord. I tillegg må en radioantenne repareres.
02.20 brøler det fra de to 14-sylinders Pratt&Whitney motorene. Begge er nyoverhalt og så godt som nye, med bare 50 timer i luften. Kaptein Frouws trekker i stikka. PH-TFA fra Aero Holland blir en blinkende stjerne på nattehimmelen. Reisen mot det lovede land har begynt. Første stopp er Brussel.
På bakken, ved den hvite flyplassbygningen følger bekymrede mammaer og papper flyet som blir borte i mørket. De vinker og vinker. Noen gråter. Vil de få møte sine kjære små igjen i Israel? Var det riktig å sende dem av sted? Spørsmålene er mange – åtte måneder er lenge.

Høymosedalen på Hurum, Norge, 29. oktober, 2009, kl. 13.38: 

Opp og ned av myrgrøftene, bakser vi. Jan Rickardt, en veteran fra Sætre Røde Kors på Hurum, er kjentmann. Terrenget er ulendt, stien knapt synlig mange steder. Et par ganger stopper Rickardt for å sjekke om vi er på rett vei. Etter en halvtimes gange er vi fremme.
En innhegnet plass åpner seg i skogbrynet. Vi går inn under en portal prydet av to Davidsstjerner og en speiderlilje. Noe som ligner gammel søppel ligger i midt på plassen. Og i enden, en stor stein med en mørk metallplate på:  

«Dette sted er viet minnet om de 27 jødiske barn, 3 sosialarbeidere og 4 flymannskap som omkom ved flyulykken her i 1949. Reist av speiderne i Romerike krets etter ønske av den eneste overlevende Isaac Allal»  

Her endte reisen til det lovede land, for 60 år siden. 27 av de tunisisk jødebarna, og alle besetningsmedlemmene ble drept.
«Søppelet» på plassen er et hjul, restene av et flysete og diverse motordeler fra Douglas DC-47A flyet med kjennemerker PH-TFA.

Med bistand fra den norske Europahjelpen, den israelske innvandringsorganisasjonen Youth Aliah og den jødiske hjelpeorganisasjonen «American Joint Distribution Committee» var de jødiske barna fra Tunisia på vei til Grefrsudleiren ved Holmestrand. Der skulle de oppholde seg i åtte måneder for å få bedre helse og lære å lese og skrive. Etterpå skulle de hjem til den nyopprettede staten Israel. Der ventet foreldre og familie.
Bare en overlevde. Isaac Allal.  

Tofte i Hurum, 20. november 1949, kl. 17.55

16. åringen Iver Wittussen er på vei ut av butikken. Utenfor venter kameratene. Plutselig hører de et voldsomt bråk.
– Det kom et fly så lavt at vi la oss ned på veien. Flyet bråkte noe veldig. Vi bøyde oss ned, helt instinktivt, forteller øyenvitnet Wittussen til Vårt Land.
Flyulykken har brent seg fast i minnet hans.
Samme dag var Lucy Eriksen på søndagsbesøk hos sine foreldre. De bor noen kilometer lenger nord. Hurumlandet er omkranset av Oslofjorden i øst og Drammensfjorden i vest.
– Vi hadde på følelsen av at det skulle ta med seg pipa og hele huset. Far kom løpende inn og sa at han måtte huke seg ned da flyet gikk over ham. Han trodde ikke det flyet kunne komme langt, forteller Lucy Eriksen til Vårt Land, 60 år etter.  

Sekunder senere traff flyets venstre vingespiss et tre i sju meters høyde. Balanseroret ble revet av.
Luftfartsinspektørens rapport fra 1. november 1950 beskriver hvordan piloten trolig gir full gass for å få flyet opp i luften igjen.
«Da trærnes høyde øket, har dette ikke hatt noen virkning, idet flyet etter hvert fikk store skader», skriver luftfartsinspektør Alf Heum.
Den siste strekningen er ekstrem. «Flyet har videre på sin vei fremover krenget mer og mer over til høyre, for til slutt å ta bakken med høyre vingespiss, hvoretter det er begynt å slå hjul om denne spiss. Denne bevegelsen er stoppet i det flyet sto loddrett». skriver Heum.
Dakotaen lager en nesten 200 meter lang gate gjennom skogen og går i oppløsning. Bare halen er nesten intakt. Flere av barna faller ut av flyet, før det smadres i et bekkeleie i bunnen av en skråning. 

Brussel i Belgia, 20. november 1949, kl. 10.45  

Få timer tidligere virket det meste normalt. Dakotaen går inn for landing i Brussel etter 8 timer og 25 minutters flyging. Det har vært en strabasiøs reise for de små. Besetningen får hjelp av sykepleiere fra flyselskapet Sabena. Alle barna har vært luftsyke.
Flyet blir fylt opp med bensin, værmeldinger innhentes og reiseplan settes opp. Kaptein Frouws skal holde seg i 11.000 fots høyde og navigere etter flyets instrumenter. Fornebu er innen rekkevidde i løpet av 4 timer og 15 minutter. Kl. 13.56 tar flyet av.
I Luftfartsinspektørens rapport bemerkes det at besetningen virker usikre på hvor de skal fly. Dette skjer allerede på den første etappen fra Tunisia. Piloten endrer flere ganger høyde og ber om endring i reiseplanen. Han spør også om å få fly etter visuelle flyregler, det vil si å fly uten bruk av flyets instrumenter, men å navigere etter kart.  

På vei inn Oslofjorden ligger flyet for lavt, cirka 300 meter over havflaten. Men flygeledelsen på Fornebu følger ikke rutinene de skal for å gjøre piloten oppmerksom på dette. De tror flyet med barna ligger på cirka 700 meters høyde, slik planen og reglene tilsier.
Pilotens kart har for dårlig markering av høydeforskjellene på det kuperte Hurumlandet. Høyeste punkt på kart er 301 meter – flyet hadde sannsynligvis bakkekontakt på 343 meter.
Flygelederen forutsetter, uten å sjekke opp, at besetningen navigerer etter instrumentene. I tillegg tror han flyet forholder seg til reglene for norsk luftrom og bruker instrumentene fordi dagslyset er i ferd med å forsvinne.
Like før all kontakt blir brutt hører Fornebu svakt over radio at PH-TFA rapporterer om en høyde på 1000 – 304,8 meter over havet.
Ifølge øyenvitner holder flyet meget lav høyde opp Oslofjorden. Årsaken er at piloten må fly under skydekket og at mørket er i ferd med å falle på.

På grunn av problemer med radioen har trolig ikke telegrafisten fått med seg at vinden øker på fra øst, nordøst, når Aero-Holland maskinen nærmer seg Hurum. Flyet driver av mot vest, og innover Hurumlandet.
«... for å gjennomføre sin kontaktflyging har kapteinen presset flyet lengre ned for å holde det under skyene, og da konturer på grunn av regn, mørket og tåken er utvisket, er flyet – uten at kapteinen har vært oppmerksom på dette – kommet over land i en høyde som var for lav for å undgå sammenstøt med bakken», skriver luftfartsinspektør Heum i sin rapport.
Heum konkluderer med at flygeledelsen ved Fornebus «passivitet må komme i betraktning som en medvirkende årsak til ulykken». Dette er lite fremme i media etter ulykken, der er det i hovedsak pilotene som får skylda.

Fornebu, Oslo, 20. november, 1949, kl. 18.30,  

Katastrofen er et faktum. Det går ut melding til Luftfartsdirektoratet om at et fly med 28 jødiske barn og sju besetningsmedlemmer er savnet. Alarmen går, en enorm leteaksjon settes i gang.
Mer enn 3500 mann fra Heimevernet, Røde Kors og Politiskolen kalles inn. I tillegg dukker mange frivillige opp. Et 20 talls fly er på vingene. Biler og båter deltar i letingen som foregår i hele det sørøstlige Norge og sjøområdene utenfor.
Men ingen leter på Hurum. Sætre Røde Kors hadde letemannskap klare mandag kveld. Men disse ble holdt tilbake.  

Faren til Lucy Eriksen, Hilding Martinsen, gjør som resten av Norge, han følger leteaksjonen på radio. Dårlig vær, manglende organisering og en forvirrende melding om en eksplosjon nordøst for Oslo gjør at letingen ikke fører fram.
Martinsen kan ikke glemme flyet han så. Han er sikker på at det må være det samme.
– Han ble så irritert over at letemannskapene ikke lette her på Hurum. Han mente det bare var tull at flyet hadde havnet på den andre siden av fjorden, forteller datteren Lucy Eriksen.
Tirsdag 22. november gikk han til ledelsen på Tofte Cellulosefabrikk og bad om å få fri. Han ville ut og lete, Martinsen var svært godt kjent i skogen på Hurum. Sammen med Thorolf Hagen fulgte han retningen flyet hadde hatt.
– De gikk rett på. Det første de så var trærne flyet hadde kuttet av. Far sa etterpå at de snakket om at de gruet seg til hva de ville få se, sier Eriksen.  

Høymosedalen på Hurum, 22. november, 1949, cirka kl. 12 

Det er et forferdelig syn som møtte de to karene. Lik av flere døde barn ligger rundt i skogen. Flyet er totalt ødelagt, bare halepartiet er intakt. Alt er kaos, de tviler på at noen kan ha overlevd dette. Men mellom vrakrestene hører de en klynkende lyd. Det var Isaac Allal. Han var nesten uskadd.
– En av dem måtte gå ned til gården Eltorn for å varsle og hente hjelp. Far ble sittende med Isaac på fanget, forteller Eriksen.
Hun husker faren fortalte om det senere. Han gråt ofte da.
– Far var nesten sikker på at flere av barna hadde vært i live. De fant to barn som satt og holdt rundt hverandre utenfor flyet. Han hadde dårlig samvittighet for at han ikke hadde gått opp før.  

Jan Rickardt fra Sætre Hjelpekorps bekrefter Hilding Martinsen historier. Han har snakket med flere av dem som kom først til ulykkesstedet.
– De fant to unger som satt på en stubbe og hold om hverandre. Det er ganske sikkert at de hadde frosset i hjel. I bekken her nede lå to barn som så ut som om de hadde lagt seg ned for å drikke vann, forteller Rickardt.
Ifølge den erfarne Røde Kors-lederen hadde få av barna ytre tegn til ytre skader.
Rickardt forteller at Allal ikke ble funnet inne i flyhalen, slik mange aviser skrev etter ulykken.
– Han lå skjult under noen vrakrester ved en liten knaus. Det fortalte redningsmennene Hilding Martinsen og Thorolf Hagen da de møtte igjen Isaac her oppe på ulykkesstedet 24. juli i1971.
At Allal satt bakerst i flyet bygger trolig på hans egen forklaring. Den ble tatt opp få dager etter ulykken. Da var fremdeles gutten svært preget av ulykken og hadde store språkproblemer.

Filtvet på Hurum, 22. november, 1949, kl. 14.00 

Iver Wittussen sykler alt han er god for, på gyngende ballongdekk. Han har hørt at flyet er funnet. Hjemme på gården treffer han en av bygdas drosjesjåfører. Han er på vei til Eltorn. Wittussen bestemmer seg for å bli med.
– Da vi kom opp så jeg drosjen med Isaac Allal komme. Jeg fikk straks jobben med å bære opp lamper og å lyse for dem som skulle bære ned de døde barna. Det var stupmørkt, dårlig vær og veldig vanskelig å komme seg fram, forteller Wittussen.
Det var et skrekkelig syn for en 16. åring. Barna var lagt i en stor haug.
– Det var uhyggelig. Det var så mange barn. Stemningen nede på gården var uhyggelig. De døde kroppene ble langt i lange rader inne på låven, sier Wittussen.

 Det var svært tøffe forhold for hjelpemannskapene. «De snakket bare om gutten... det andre ville de glemme... Krampaktig snakket man om og om igjen, om denne gutten... De var alvorlige og rystet av den onde opplevelsen de hadde være med på og sett», skrev Arbeiderbladet 23. november.
Folk gråt åpenlyst på gatene, da de leste om den tragiske nyheten dagen etter. Historien om de 27 barna rørte ved den norske folkesjela.

Thorvald Stoltenberg var en av de som meldte seg frivillig til å være med å lete. Da var han 18 år gammel.
– Vi gikk i manngard. Time etter time. Det gjorde et enormt dypt inntrykk at barna hadde israelsk bakgrunn. Den nybakte staten Israel var på vei inn i hjertene våre. Jeg husker vi var fortvilet over at vi ikke fant noe, forteller Stoltenberg til Vårt Land.
Stoltenberg var med å lete på Hurum. Han følte en enorm lettelse da flyet var funnet.
– Isaac ble hele folkets yndling. Men denne ulykken glemmer jeg aldri, den vil jeg alltid bære med meg.  

Drammen Sykehus, 23. november. 

Det var uforståelig at Isaac Allal hadde overlevd. Gutten var bare 9 år gammel, ikke 12 slik avisene meldte etter ulykken.
I mer enn 42 timer hadde barnet klart seg på egen hånd i den mørke og iskalde skogen. Opplevelsene fra da flyet styrte, var umenneskelige. Ifølge hans egen forklaring trodde han de andre barna hoppet ut av flyet da gulvet forsvant under dem. Isaac satt inne i flykabinen mens denne gikk i oppløsning. Det var et inferno av skrik, motordur og flykroppen som dundret gjennom skogen.
Nyheten om den jødiske mirakelgutten gikk verden over. «One of 28 children survives in airplane crash near Oslo» skrev New York Time og viste bilde av den mørkhårede gutten med store øyne og arr over nesa, i hvite laken på Drammen Sykehus. The Canberra Times, på den andre siden av kloden i Australia, skrev om «the miracle survivor». Verdenspressen sto i kø for å møte ham – og de slapp til. 

Oslo, 4. november 2009, kl. 15.00 

– Det kom så mange journalister etter ulykken. Alle skulle intervjue Isaac. Og lille Isaac kom med gliset sitt og fortalte både det lille han husket, og andre ting han ikke husket, forteller Anne Marie Deloya.
Vi treffer henne hjemme i Oslo. Det er seksti år siden hun møtte Isaac. Anne Marie Deloya var student og hadde hørt om ulykken. Hun kunne fransk og fikk seg jobb på Grefsrud leir ved Holmestrand. Det var dit de jødiske barna skulle, før de dro videre til Israel etter åtte måneder.
– Jeg tok plassen til den norske sosialarbeideren som døde i flyulykken, sier Deloya.
Samme dag som ulykkesflyet styrtet på Hurumlandet gikk det et annet fly fra Tunisia til Norge. Dette landet på Fornebu tidligere på dagen, og barna reiste rett til Grefsrud.
– Det var kaos da jeg kom ned. Barn og voksne var i sorg, de hadde mistet søsken, venner og kollegaer på ulykkesflyet. Barna var svært ute av se, det var forferdelig, sier Deloya.
Etter et kort sykehusopphold kom Isaac Allal til Grefsrud. 

– Barna var glade for å se ham, forteller Deloya.
På Grefsrud fikk barna lære å lese og skrive. Den tidligere nazistleiren skulle brukes til å være med å gi en ny start for nordafrikanske barn med jødisk bakgrunn. Fra 1949–50 var om lag 600 barn i leiren, i grupper på 200. De fikk undervisning i hebraisk, sang og musikk og andre fag.

Deloya forteller at barna ble lokalbefolkningens favoritter.
– Når grupper av de mørkhårede, brunøyde barna marsjerte og sang i skogen, på veiene eller nede i byen, ble de møtt med smil og velvilje. Lokalbefolkningen var med å brodere vakre israelske bluser til alle barna.

Isaac fikk mange brev og gaver tilsendt.
– Mange mente han var Guds utvalgte etter den mirakuløse redningen. Jeg glemmer ikke et brev vi fikk fra en hysterisk amerikansk dame. Hun sendte klær til ham og bad oss kle ham opp og ta bilder av ham som kunne vises i avisen. sier Deloya.
Ifølge Deloya ble Isaac Allal sendt hjem fra leiren lenge før oppholdet var slutt. 
– Det ble for mye oppstuss og foreldrene hans ville gjerne ha ham hjem.

Fornebu, Oslo, 30. november.  

«Været var kaldt og stille, og flyplassen Fornebu var dekket av et tynt, hvitt snølag da kistene med de jødiske ofrene for flyulykken ble lastet inn i det nederlandske flyet som bringer dem til Tunis, der begravelsen skal finne sted. Alle kistene var svøpt i svarte kleder».
Slik beskrev Arbeiderbladet stemningen da barna skulle sendes hjem igjen.
Det var utstedt landesorg i Norge og Det mosaiske trossamfunnet i Oslo holdt stor sørgegudstjeneste for å minnes ofrene.
Likevel kan det virke som om det var få som lyttet til de pårørendes ønsker. Det var lite snakk om reaksjonene hos foreldrene og familiene til barna. Isaac Allal tok, forståelig nok, mye av oppmerksomheten. De døde barna ble så lite omtalt og beskrevet i media at det dannet seg et inntrykk av mange av dem var foreldreløse og uten familie.
Dagen før kistene ble sendt til Tunis gikk barnas foreldre i demonstrasjonstog. De bad myndighetene om at deres døde barn måtte bli sendt til Israel for å bli begravd der. Dette ble avslått, skriver Arbeiderbladet 30. november.

Kilder Vårt Land har snakket med forteller at foreldrenes viktigste grunn for å sende barna til Norge var at da var barna på vei til Israel – det lovede landet – den nye staten – dit de selv skulle komme etter. Reisen til Norge var del av et større migrasjonsprogram for å befolke Israel.
Flere av barna ble gravlagt i feriebyen Sousse.
– I årene etter begravelsene har det vært gjort en enorm innsats for å få flyttet gravene fra Tunis til Israel, sier Eyal Ortal.

Han er advokat, bosatt i Netanya i Israel og driver nettstedet www.amit4u.net for jøder med tunisisk bakgrunn.
–Nesten hvert eneste år er det noen som tar opp dette spørsmålet i media.
Ortals norske kontakt heter Ruth. Hun bor i Trondheim men ønsker å være anonym. Ruth har i årevis formidlet informasjon og historisk materiale fra ulykken til barnas familier i Israel.
– Det var svært tøft for mange jødiske familier å sende barna sine til Norge. Å skulle skilles fra barna sine etter alt de hadde opplevd under krigsårene var nesten en umulig tanke. Men situasjonen for jøder i Tunis var vanskelig. Mange sto i fare for å bli smittet av tuberkulose. At barna aldri kom hjem til Israel er veldig vanskelig for mange familier. Det betyr at de fremdeles er atskilt fra barna sine, forteller Ruth.
Også Isac Allal var opptatt av dette. I et intervju med Arbeiderbladet så sent som i 1982 sier han:
– Jeg nevnte en gang for de norske myndigheter at det ville være bra om de kunne hjelpe oss med å få kistene til de 27 barna fraktet fra Tunis, hvor de er begravet. Røde Kors mente at det ikke ville være så vanskelig, men det har kanskje støtt på for store politiske og diplomatiske problemer.  

Storsand brygge på Hurum, 22. november, kl. 10.00, 2009 

I morgen arrangerer Hurum kommune minnemarkering for flyulykken i 1949. Ordfører Anne Hilde Rese, Thorvald Stoltenberg, statssekretær Elisabeth Walaas fra UD, ambassaderåd Aviad Ivri, forstander Anne sender og et øyenvitne deltar. I tillegg kommer Isaac Allals sønn; Rami Allal.
Markeringen starter ved minnestøtten på Storsand brygge. Den ble reist av Hurum historielag i 1989. Historielaget mente det var behov for et minnesmerke på et mer fremkommelig sted enn oppe på havaristedet.
Isaac Allal var på selve ulykkesstedet 24. juli 1971. Han var invitert 10 år tidligere, men takket nei på grunn av psykiske problemer etter ulykken.
Anledningen var innvielsen av en minnelund, 3. september 1961, ved åstedet. Det var speiderleder Trond Ohnstad fra Romerike speiderkrets som tok initiativet til denne. 27 israelske pinjetrær ble plantet, et for hvert barn. De overlevde ikke de norske vintrene.
I 1971 takket Isaac ja til å komme.
– Forutsetningen var at det måtte skje i all hemmelighet. Men da vi skulle hente ham på Fornebu var det fullt av journalister. Vi klarte å smugle han ut bakveien, forteller Jan Rickardt fra Sætre Røde Kors.
Hjelpekorpset sponset Allals reise.

– Det første møtet mellom Isaac og de to redningsmennene hans, Hilding Martinsen og Thorolf Hagen, er det mest gripende jeg har vært med på. De sto i over en time og snakket sammen. For første gang etter ulykken kunne Isaac trykke hånden på sine redningsmenn og takke dem, forteller Rickardt.
Så langt Vårt Land vet har ingen andre pårørende besøkt ulykkesstedet. Grunnen har vært mangel på penger. Rami Allal blir den første.
– Far sa alltid at jeg skulle få være med ham til stedet der ulykken skjedde. Men dessverre døde han av kreft og kunne ikke holde løftet sitt, sier Rami Allal til Vårt Land.
Isaac Allal døde da han var 48 år. Sønnen har hørt mye om Norge.

– Far fortalte oss om «englene» på Drammen sykehus. Han beskrev det norske folk som godhjertet og snille. Ved å stå på ulykkesstedet 60 år etter avslutter jeg fars historie 
Vi bruker informasjonskapsler for å sikre at nettsiden vår fungerer som det skal, og for å tilby deg best mulig brukeropplevelse.

Avanserte innstillinger

Du kan tilpasse dine informasjonskapsler-preferanser her. Aktiver eller deaktiver følgende kategorier og lagre valget ditt.